Enten du fikk din første laks som 7- eller 40-åring, er minnene like sterke og etset fast i tankene for resten av livet. For den kom da du minst ventet det. Eller kanskje du bare visste at den kom til å hugge i et tilnærmet ubeskrivelig øyeblikk da alt stemmer, da du nesten fysisk kan kjenne på følelsen av at fisken vil ta. Uansett, det røsket i hvertfall godt. Og etter at den tilsynelatende urokkelige tyngden i enden av lina hadde fått nok av presset, klinte den til med et nedstrøms utras av de helt sjeldne. Forlot den dype hølen, hoppet klar av vannet og ga deg ettertrykkelig beskjed om hvem som kom til å ha overtaket de neste minuttene – som kanskje ble til en snau time. For en kamp! Med pulsen dundrende i hodet greide du å kane den inn i et stille bakvann. Din aller første laks!
HVA SOM PÅVIRKER LAKSEN OG LAKSEFISKET
Selv om det meste av sportsfiske etter laks bedrives i elv, er det alt annet enn monotont og forutsigbart. For å bli en god laksefisker gjelder det å skjønne hvordan laksen fungerer i sitt naturlige miljø, vite noe om hva fisken sanser og hva slags faktorer som påvirker fisken og fisket.
Sanser og hugget
Hva er det så som utløser huggreaksjonen hos laksen? Agnets hastighet, form og størrelse, enten vi fisker med mark, sluk eller flue, har utvilsomt mye å si. Selv om laksen ikke tar til seg føde i elva, er den nysgjerrig og bruker munnen når ting skal undersøkes. Noen ganger, særlig ved repeterende kast mot en standplass der laksen står, kan rein irritasjon i kombinasjon med revirhevding utløse hugget. I disse tilfellene kommer det ofte hardt og kontant.
Laksen hører og ser godt. Det følsomme sidelinjeorganet understøtter hørselen, og registrerer hver minste bevegelse. Av og til kan laksen jage over forbausende lange avstander før de omsider slår kjevene rundt agnet, en adferd som er umulig uten velutviklede sanser. Andre ganger rømmer laksen standplassen selv av den minste flue, mens den i andre situasjoner knapt affiseres av store, fargerike agn, som nærmest glir over ryggen på den. Som en generell regel lønner det seg alltid å opptre som om laksen er meget sky.
Biteperioder
Du har sikkert sett huggtabeller bassert på blant annet tidevann, værtrykk og månefaser, som forteller oss når laksen biter. Tabellene har både sine tilhengere og skeptikere, men hva vi enn måtte mene har laksen utvilsomt perioder der den er på hugget. Står du ved en elv som tilsynelatende virker ”død”, kan laksen plutselig begynne å hoppe på ulike steder. Dette kan ha med ny oppgang av laks fra havet å gjøre. Laks som har stått en stund i elva vil da hevde revir og vise økt aktivitet og markering. Dette kan ofte være gode fiskeperioder.
Mens ørreten gjerne biter på redskap til faste tider på døgnet, kan laksen ta til alle døgnets tider. Noen laksefiskere erfarer at fisket ofte er godt tidlig på morgenen, men forklaringen kan selvsagt være at hølene har fått ligge i fred i mange timer. Morgenfugler har definitivt størst mulighet for å sikre seg drømmefisken. Også formiddagstimene og ikke minst de lyse sommernettene regnes som gode fisketider.
Temperatur i vann og luft
Ulike laksebestander har sine trivselstemperaturer der de er på sitt mest aktive. Dette varierer fra elv til elv og hvor i landet du befinner deg. Det er det viktig å ha med seg en gradestokk for å måle vanntemperaturen i nærheten av fiskeplassen du har valgt. Som en tommelfingerregel er laksens aktivitetsnivå høyt mellom 10 og 15 grader. Stigende temperatur opp til et vist nivå gir normalt godt fiske. Synkende temperatur roer laksen og gjør den mindre bitevillig og aktiv. Fisket er også ofte bedre når lufttemperaturen er høyere enn vanntemperaturen.
Elva stiger og synker
En laks merker raskt en endring i vannstanden, det følsomme sidelinjeorganet sørger for det, og mange laksefiskere erfarer at dette virker inn på laksens bitehumør. Hva som er best er det mange meninger om, men generelt skal du legge ned mye fisketid når elva stiger langsomt. Det er viktig å huske på at endringene i strømhastigheten vil få laksen til å bevege seg og søke nye standplasser. En stigning på 10-15 cm., også kalt ”The golden moment”, er et begrep i elvefisket etter laks. Mange storlakser har blitt fanget nettopp under slike forhold.
Sikten i vannet påvirkes også av at elva stiger, dette gjelder både for breelver og elver som får vann tilført av omkringliggende sideelver og nedslagsfelt. Dårligere sikt gir nesten alltid et dårligere fiske, så når elva stiger raskt vil partikkelinnholdet legge en demper på laksens bitevilje. Etter en vannstandsøkning, når elva stabiliserer seg og klarner opp, vil fisket igjen bli godt.
Standplasser
I en kald elv vil laksen søke standplasser i rolige bakvann og elveloner for å forbruke minimalt med energi. En fisk er en såkalt vekselvarm organisme. I kaldt vann synker kroppstemperaturen og aktivitetsnivået senkes betraktelig.
Ved høye temperaturer skal du lete laksen i mer strømsatte områder, men selv her finner den standplasser bak store steiner og i overganger mellom grunt og dypt vann. I en varm elv er laksen helt avhengig av å finne oksygenrikt vann, gjerne grunne partier med middels rask strøm og riflet overflate for bedre skjul.
I grunne elver er dyprennene eller dyprennenes kanter opplagte plasser å prøve. I dype elver er det vanlig å finne laksen nærmere land, gjerne i nærheten av berg og overheng. Strømkanter, sømmer mellom strømmer, stille bakvann i utkanten av hardere strøm, fossehøler og brekk er generelt gode fiskeplasser. Husk også på at overflatestrømmen alltid er hardere enn strømmen langs bunnen. Laksen kan faktisk innta standplasser i forbausende hard strøm, så lenge den finner tilstrekkelig dyp og lavere hastighet på vannet langs bunnen.
FLUEFISKE ETTER LAKS – EN EDEL KUNST
Mange mener metoden er uslåelig, at det er den edleste formen for laksefiske og fiske generelt. Uansett holdning, det er umulig å ikke la seg fascinere av elegansen og følsomheten i laksefluefisket.
Vårfisket
På stigende elv og i god strøm vil du kanskje oppleve det tidligste fluefisket som tungt og uoverkommelig. Det er ikke så mange fisker i elva, og de som har ankommet er ofte noe tregere sammenlignet med laksen noe senere på sesongen. Men fortvil ikke! Det er nå mulighetene for de aller flotteste, store og nygåtte laksene er størst. Det er viktig å tenke riktig teknikk og presentasjon, og ikke ta munnen for full – dette er tida for korte, nøyaktige kast og en stor, bevegelig flue fisket dypt og sakte.
Kast på innsiden av hovedstrømmen, gjerne skrått nedstrøms, og fokuser på mending av snøret og høy, utoverrettet stangføring. Når du fisker dypt gjelder det å tenke på at kontakten med flua skal være god. Lange liner og store bukter i strømmen gjør det vanskelig å registrere laksehugget.
Valget av riktig sammensatt fluesnøre er essensielt under vårfisket. Siden du bør fiske dypt er det vanligst å bruke synkesnører. Dette er snører det er noe tyngre å jobbe med, ofte er det lettere å sette seg fast også, men du når laksens oppholdsdyp raskere ved hjelp av synkeliner. Synkeliner fås i ulike vekter for ulike strømforhold og dyp, og rutinerte fluefiskere har alltid med seg flere spolesett med synkesnører i ulike vekter/synkegrader.
Det er også fullt mulig å bruke flyteliner, men da i kombinasjon med sink tips foran fortommen for å få flua ned på dypere vann. Fordelen med flytelinene er mange, de er først og fremst lettere å gjøre omkast med og mendingen går lettere. Likevel er det ikke fullt så vanlig å bruke flyteliner under det tidlige vårfluefisket.
Laksehugget under det tidlige vårfisket kan være alt fra langsomme drag i lina til aggressive hugg og tømming av snella før du får summet deg. I slike basketak gjelder det å tenke landingsteknikk, og bruk av trikset kalt ”walk the dog” gjør alltid laksekampen kortere. Før du sveiver reiser du stanga, holder presset på fisken, går bakover og ”leier” laksen oppover elva fram til du finner deg en god posisjon og et godt landingssted. For hver gang laksen ruser ut og stopper opp, henholdsvis gir du line og opprettholder presset. Det er forbausende hvor raskt du får kontroll over laksen ved hjelp av denne metoden.
Sommerfisket
Veldig mye av elementene i vårfluefisket kan overføres til sommerfluefisket, men du bør likevel bite deg merke i et par viktige ting: En sommerlaks har sett flere sluker, markkroker og fluer enn tidliglaksen, den er med andre ord mer skeptisk, sky og oppmerksom. Vannstanden i elvene om sommeren har også stabilisert seg, vannet er klart og strømmer langsommere, og laksen endrer livsmønsteret fordi det har blitt varmere i vannet.
Til tross for at stadig flere prøver tidligfisket med flue, er det fortsatt sommerfisket som dominerer. Flyt til synk 2-liner brukes mest, og fluestørrelsene som benyttes varierer etter forhold og aktivitet. Laksen vil i den mer tempererte delen av sesongen oppholde seg på ulike plasser i elva. Lengre kast svakt nedstrøms i og over hovedstrømmen er de vanligste fisketeknikkene. Det er også vanlig å bruke mer høytflytende liner siden laksen i langt større grad er villig til å stige for å ta flua.
Når vannstanden synker, vanntemperaturen øker og strømdraget blir mindre, kan det lønne seg å legge kastene tvers over elva og satse på raske inntrekk av flua. Denne akselerasjonen trigger ofte laksen til å ta.
Når laksen er virkelig på gang opp elva, blir det viktigere enn noen gang å vekke attraksjon og reklamere tydelig for flua. Erfarne laksefiskere anbefaler store fluer med innslag av mye flash i slike situasjoner. Hvis laksen derimot har stått på elva en stund, ”stilt seg opp” i hølen, kan forbausende små og signalfargede fluer gi fisk. Helt ned i krokstr. 12 skal du ikke være redd for å prøve.
Gode fluer
Laksefiskere er individualister, og spør du ti fluefiskere om hvilke flue de vil anbefale gjennom en laksesesong, vil du garantert få ti ulike svar. Det er viktig å tenke på følgende når du skal velge flue:
Vær frigjort systematisk. Når en flue ikke fanger fisk, prøv et annet mønster eller en annen størrelse på flua.
Laksen må se flua for å bli fristet. Flua bør derfor være rik på kontraster, ha en lokkende kontur og bestå av et livfullt materiale.
Det er alltid bedre å satse på ulike størrelser og versjoner av noen få fluetyper du har stor tro på, enn å gå for uendelig mange fluemønstre med kun små, kosmetiske forskjeller. Trekk de store linjene, går for kvalitet og ikke kvantitet.
Moderne materialer som pulserer og gjengir fargene godt når de presenteres under vann, er det eneste riktige å satse på. Stive, gamle fluer fisker dårligere.
Å fiske med mark etter laks er av noen sammenlignet med å gå på line – det skal lite til for å snuble. Med andre ord, alle sanser må være skjerpet. Å tilpasse søkkevekt og fortomslengde i forhold til dyp, bunnforhold og strømmens hastighet er nøkkelen til suksess.
Et lite mysterium
Laksen tar som kjent ikke til seg næring i elva, men hvorfor er det likevel mulig å få den på mark? Dette er det mange teorier om. Mange mener laksens fødesøk og preferanser for et bytte i bevegelse fra den gangen den var en oppvoksende smolt vekkes til live igjen når den får se en stor bunt med mark. Andre heller mer i retning av å kalle markfisket et rent irritasjonsfiske, laksen angriper marken fordi den virker forstyrrende.
Viktig samspill
Slipper du en stor duggmark i strømmende vann vil den synke sakte og sveve tilnærmet vektløst med strømmen. Som markfisker er det viktig å etterligne dette, å føre agnet nedstrøms med så naturlige bevegelser som mulig. For å få til dette gjelder det å bruke riktig fortomslengde og ikke minst søkkevekt i forhold til strømhastigheten. Et marktakkel fisker riktig når du nå og da har føling med bunnen under hele driften over fiskeplassen du har valgt ut.
I flomstor elv og under et fiske på relativt dypt vann, bør du satse på en krokfortom på rundt 1,5 meters lengde og en søkkevekt på 100-150 gram. På lavere vannstand kan du gå litt ned i både krokfortomslengde og søkkevekt. I de tilfellene der vannstanden er lav og strømmen svak, eller i grunnere bakevjer og loner under tidligfisket, kan det absolutt lønne seg å frilinefiske en stor markklyse av 5-10 store duggmark. Fjern blysøkket, og la det store og tunge agnet drive fritt i strømmen på svakt oppstramt line for lettest å registrere hugget. En middels rask oppstramming av lina indikerer som regel hugg.
Gode plasser for markfiske er fossehøler, i stille elveloner og bakvann som grenser til hovedstrømmen, riflete transportstrekk som grenser til dypere renner, bak store steiner og ikke minst i sømmen mellom to strømmer.
Mark på kroken
Til markfisket er det vanlig å bruke vanlig kompostmark, rødmark eller aller helst stor duggmark. De sistnevnte finner du i ly av mørket på en fuktig gressplen. Den store marken er sky, bruk en lommelykt med svakt lys og oppbevar det supre krokagnet i en stor plastbalje med lokk og rikelig med lett kompostjord og vått løv.
Før du trær marken på kroken: Ikke pakk krokbøyen full og skjul krokspissen, dette gir en dårlig presentasjon og kroking av laksen når den hugger. Før kroken gjennom ca. 3 cm. av midten på marken. Den første føres opp på krokfortommen, den andre plasseres like ved krokøyet og de to-tre siste plasseres på krokleggen og ned mot krokbøyen. Dra den første marken du førte inn på krokfortommen ned til resten av markene – du har en herlig bylt med laksegodis klar til kast. Over markbunten er det mange som knyter på en eller flere små lengder med signalrød eller –orange ulltråd. Litt flash/sølvtinsel kan også brukes sammen med ulltråden, det skaper et siktepunkt og er med på å provosere og lokke laksen til å hugge.
Utstyr til markfisket
Et fiske etter en meget sterk motstander i sterk strøm og med tunge søkker setter store krav til riktig fiskeutstyr. Til det tyngre markfisket bør du går for en 13-16 fots spinnstang med solide ringer, en god rygg, følsom tupp og en kastevekt opp mot 150-180 gram. Stenger med en såkalt parabolsk aksjon er å foretrekke, disse klarer godt en laksekamp. Snellevalget er også viktig, og en multiplikatorsnelle eller stor haspelsnelle med silkemyk, lettjustert brems, som rommer rundt 300 meter 0,50-0,60 mm. nylonline passer bra til markfisket.
Til det lettere markfisket og frilinefisket velger du en noe lettere stang. Vær likevel klar over at det alltid er muligheter for stor laks når du markfisker, og for å være på den sikre siden bør du ikke nedskalere utstyret altfor mye. Å ha med en noe lettere og litt mer følsom stang, men med den samme stanglengden brukt under det tyngre fisket, kan lønne seg på grunn av betydelig lavere søkkevekt. Å ha med seg en ekstra spole eller snelle fylt med tynnere nylonline er også å anbefale. Når søkkevekten blir mindre er det vanskeligere å kaste langt nok og samtidig registrere nappene ved bruk av tykk nylonline. Sats på dimensjoner rundt 0,45-0,50 mm.
Mulig å gjenutsette
Mange hevder at markfisket kun gir laks som er dypt kroket, og følgelig er det umulig å gjenutsette fisk du ikke vil ta med hjem. Selvsagt kan dette skje, men her er det mye gammelt tankegods og utdaterte holdninger som rår. Ved å sette mothugget i det samme du registrerer et hugg, er sjansen stor for en ytterlig og mer skånsom kroking.
Bruk av sirkelkrok, noe som er altfor lite utprøvd i det norske laksefisket, bør også framheves. Brukes disse kroktypene riktig, er det tilnærmet umulig å kroke en laks dypt. Når hugget kommer er det imidlertid helt andre teknikker som må tas i bruk for å få laksen til å sitte – det gjelder å holde hodet kaldt! Straks hugget registreres venter du i 10-15 sekunder. Stram gradvis opp helt til motstanden i takkelet øker, først nå er laksen kroket. Når laksen tar agnet vil sirkelkroken kun kroke i det laksen merker motstand og snur nedstrøms. Sirkelkroken dras utover i munnen, slår rundt når den når kjevevinkelen og prikker laksen ytterst i munnen – enkelt og skånsomt! Med litt rutine er det en enkel sak å avkroke laksen, ta et fint bilde av drømmefisken og la den få friheten tilbake igjen.
SPINNFISKE ETTER LAKS – STOR REKKEVIDDE
Slukfiske er fremdeles den fiskeformen som dominerer i jakten på laksen, spesielt tidlig på sesongen når elva er kald og stor. Mange hevder slukfisket er ”annenrangs”, men med riktig tilpasset utstyr og gode sluker, spinnere eller wobblere, kan det såkalte spinnfisket etter laks være vel så spennende flue- og markfisket.
Hovedregler
Det er lett å gå seg vill i jungelen av sluker, spinnere og wobblere på dagens utstyrsmarked. For hver sesong utvikles det stadig nye modeller med nye farger og bevegelsesmønstre, som fanger mye og stor laks. Du skal likevel være klar over at de gamle traverne, som Kleppesluken, Møresilda og Bergheimssluken, fortsatt bør ha sin høyt prioriterte plass i slukskrinet. Det er sammensetningen av gammelt og nytt som gjør spinnfisket etter laks så spennende.
Er elva smeltevannsklar er det vanlig å satse på blanke eller hvite sluker. Er elva lett farget sverger mange spinnfiskere til agn med innslag av mye kobber eller messing. I sterkt farget vann og tidlig på sesongen bør du tenke i grellere baner, med rødt, orange og gult som klare favoritter. Spinnagn med såkalt holografisk tape, etterligninger av fiskeskjell som gir gode reflekser i vannet, er også supre agn i farget elv. Om natta velger du spinnagn som gir en sterk siluetteffekt, gjerne svarte sluker, spinnere eller wobblere med innslag av glimmer og flash. Utover i sesongen bør du gå for dusere farger.
Sluker som Viking herring og Møresila
er sikre laksefangere
Diverse spinnere fanger alltid laks
Salmo salmon eller andre flytende wobblere
med hissig gange og irriterende farger anbefales
Noen kjappe tips om de mest brukte spinnagnene:
Sluker
Sildesluker på 30 til 80 gram har en smal kropp med konsentrert vekt og relativt beskjeden bevegelse. Kan med fordel brukes under fiske som krever lange kast og i hard strøm. Lett å fiske dypt. Godt egnet til tidligfisket.
Skjesluker på 30 til 50 har større bæreflate og vingler mer. Ekstra lokkende, men kaster noe kortere og går ikke så dypt som pilkene. Typiske sommersluker.
Spinnere
Bly- eller stålkropper påmontert surrende spinnerblader som sender ut lokkende trykkbølger i vannet.
Lette spinnagn sammenlignet med slukene, alt fra småspinnere på 10 gram til tyngre skyts opp mot 60 gram. Kan imidlertid fiskes dypt med riktig teknikk.
Spesielt egnet til fiske i svak strøm på vanskelig fisk. Å kaste svakt oppstrøms for så å sette fart i spinneren under raske, harde inntrekk har gitt utallige lakser under trege forhold.
Wobblere
Alt fra rene imitasjoner av fisk til spesielle irritasjonsmodeller.
Flytende eller saktesynkende wobblere passer perfekt til strømvannsfiske, og med ulik utforming og størrelse på hakeskjeen, kan wobblerne fiskes fra overflaten og ned til 4-5 meter.
På grunn av den lave vekten og de svømmende, svevende egenskapene, kan en wobbler nesten fiskes som en flue.
Ikke så langtkastende.
Hvis det skal fiskes etter fang og slipp-prinsippet, bør det kun fiskes med én treblekrok (endekroken). Den fremre kroken pluss splittringen fjernes, og wobbleren balanseres ved å knipe et middels stort splitt hagl på øyet der kroken var montert.
Utstyr til spinnfisket
På grunn av ulike vekter på spinnagnene og ulike forhold til ulike tider på sesongen, kan det lønne seg å ha en utstyrspakke til det lette og en til det tyngre spinnfisket. Et lett oppsette er typisk en haspelstang på rundt 10 fot og en haspelsnelle som kan romme 150-200 meter nylonline i dimensjonene 0,38-0,42 mm. Det tyngre fisket krever mer av både stang og snelle, og valget bør falle på en 10-13 fots haspel- eller spinnstang med en tilhørende stor haspel- eller multiplikatorsnelle. Snellene bør romme rundt 250-300 meter nylonline for å være på den sikre siden.
Generelt sett bør du gå for sneller med et bredt og lettjustert bremseregister, spesielt for det tyngre fisket i hard strøm. Du kommer raskt til kort hvis du velger å gå for billige løsninger – spinnfisket krever kvalitet! Det er en fordel at stengene har god rygg og en svakt parabolsk aksjon. En følsom toppdel er ikke nødvendig under spinnfisket. En blanding av grafitt og kompositt i stengene er å foretrekke framfor rene kullfiberstenger. Kullfiberstenger er meget følsomme, men ofte litt skjørere, noe som ofte kan skape problemer under kjøring av storlaks i hard strøm.
Sluker som Viking herring og Møresila
